Lidelse. Skaper samfunnet angst? Ja, det er mye som tyder på det! Angst er tradisjonelt blitt sett på som noe som bare angår individet, som en psykisk tilstand i mennesket; en lidelse. Mye taler for at angst oppstår i relasjon, og må sees i sammenheng med samfunnsmessige utviklingstrekk.

Det trygge forsvinner

Dagens samfunn preges av at faste strukturer og roller, trygghetsskapende faktorer, faller bort. Vi er utenfrastyrte, der følelsen av å bli levd, dratt med i noe, i stedet for selv å ha kontroll og leve ut fra oss selv, preger oss. Reklame og kjendiseri skaper illusoriske bilder rundt hva vi trenger og som er meningsfullt. Mange opplever seg fremmedgjort i forhold til seg selv og samfunnet; ensomheten er en kjent venn. Når våre innbilte og pådyttede behov ikke blir tilfredsstilt umiddelbart, oppleves det truende og begrensende. Vi søker å oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Vi får kick av alle vennene på Facebook, men opplever i mindre grad reell kontakt med andre, med oss selv. Enorme mengder negativ informasjon distraherer og overstimulerer oss.

Alt skal måles

I næringslivet skal LEAN-prosesser gjøre alt slankt. Stoppeklokken fra 50-tallet er tilbake. Alt skal måles, oss selv inkludert, og vi skal måle de andre. Mestringsopplevelsene i arbeidslivet blir færre. De små fruktbare oasene, pusterommene, friminuttene fjernes systematisk. Det finnes snart ikke et sted der vi kan puste. Prosjektbarna får mindre voksenfri sone, fritiden planlegges og styres av de voksne.

Det er noe panikkartet over vårt samfunn. Vi lever som om livet skulle ta slutt i morgen. Barn og ungdom kler seg som om de var sexidoler. Nettbasert porno skaper nye utfordringer i relasjon til identitetsskaping og selvbilde. Barn og ungdom etterlyser tydelige svar fra ansvarlige voksne på spørsmål rundt seksualitet og grensesetting. Når mennesker i dag opplever angst, oppstår denne erfaringen i en konkret tid, i en konkret situasjon, under helt konkrete forhold, i en kultur. Har 11. september, finanskrisen eller Bjarne Håkon Hanssens uthuling av rollebegrepet med angst å gjøre? Jeg tror det. Dette angstskapende samfunnet er deg og meg – og vi kan gjøre noe med det.

Ta livet tilbake!

Vi trenger pausene og pusterommene! Vi trenger å se ut av kontoret, ut av bilvinduet, ta inn trær, hus, lysmaster og landskap, la tankene få fare, drømme oss bort, kjede oss, la ubehagelige tanker og følelser komme til oss. Vi trenger ikke flere bilturer eller flyreiser med iPod, DVD-spiller, mobiltelefon eller laptop. Vi trenger å øve oss på å være i kjedsomheten, i aleneheten, i meningsløsheten og i de kjedelige rastløse øyeblikkene. Vi trenger en grunnleggende gå-sakte-aksjon.

Som nesodding er jeg velsignet med to båtturer om dagen – til og fra jobb. Noen mener jeg kaster bort tid. Jeg kaster ikke bort tid. Jeg får tid – samt sjø, bølger, vind, sol, regn, møter med vakre mennesker, slitne mennesker, fellesskap, en prat, en klapp på skulderen, tid til en kopp kaffe, tid til bare å være, til ikke å gjøre noe. Ikke lite!

Trenger hverandre

Videre trenger vi hverandre. Jeg trenger deg og du trenger meg. Vi er avhengige av hverandre. Vi er homo vulnerabilis, det sårbare mennesket. Vi trenger å vise hverandre sårbarhet, at alt ikke er greit. Dele usikkerhet og angst med hverandre. Senke tersklene for vellykkethet. Skape fellesskap der vi kan støtte hverandre i å velge annerledes, velge pustepausene – velge livet! Å velge bort en dyrere bil, en feriereise, selvrealiseringskurset, kan være angstskapende i seg selv. Men kanskje er det også frigjørende? Går du mot strømmen vil du oppleve motstand. Det krever mot å ta livet tilbake. For andre kommer angsten når pengene ikke strekker for ungene.

Nødvendig angst

Dagens samfunn skaper ikke bare angst, den tildekker også den eksistensielle angsten; angsten for å være til. Mennesket trenger den eksistensielle angsten for å leve skjerpet, meningsfullt og sant. Eksistensiell angst dreier seg om ubehaget vi kjenner når vi på en ærlig måte forholder oss til grunnvilkårene i livet; vi har fri vilje samtidig som vi er fullt og helt ansvarlige for våre liv, vi er alene i verden samtidig som vi er avhengig av andre, livet er meningsløst og vi må selv skape mening, vi lever og vi skal dø. Når vi tør romme denne angsten, gå i dialog med den, tillate den, kan den skjerpe oss mot et overfladisk og meningsløst liv.

I sommer var min sønn på snart fire år og jeg på kirkegården. Vi leste på gravsteinene at NN ble 83 år, mens NN bare ble 32 år gammel. Etter en tid stanset min sønn opp, så meg inn i ansiktet, spurte: Pappa, skal du dø snart? Dette er et nødvendig og viktig spørsmål. Spørsmålet skapte et ubehag, jeg kjente på frykt, på angst. Jeg fikk lyst til å gjemme det vekk. Skal jeg dø? Jeg fikk lyst til å skåne meg selv og ham for dødens realitet, pakke det inn, lure ham, lure meg selv. Men jeg valgte å utsette meg for angsten, frykten, ubehaget. Vi snakket om døden, og tidvis fikk vi begge heftige mareritt. Samtalene førte oss nærmere hverandre, skapte i meg en større takknemlighet over livet, over å ha hverandre – med andre ord: Mening. Ubehaget, angsten forsvant ikke, men jeg kunne leve meningsfullt med den.

Den angstfylte kroppen

Kropp, tanker og følelser henger sammen, utgjør en helhet og påvirker hverandre gjensidig. Når vi blir påvirket av omgivelsene, reagerer og endrer kroppen seg. Den husker og kan fremkalle minner. Men først og fremst lever (er) kroppen i nuet – her og nå. Kroppen fungerer som en temperaturmåler eller alarmklokke (angstmåler) for påvirkninger fra samfunnet.

Stadig flere mennesker – også unge mennesker – har liten kontakt med kroppen, kjenner lite i kroppen. Det blir for mye – de stenger av. I Norden har hvert tiende barn vondt i kroppen av stress. Mange er så utmattet at de ikke klarer å gå på skolen. Livsstilssykdommer som har vært forbeholdt voksne, treffer nå barna. Angst uttrykker seg i kroppen.

Ta livet tilbake

Angst er essensielt både kropp og sjel. Som terapeut benytter jeg ofte gå-meditasjon som virkemiddel til økt oppmerksomhet. Vi går så sakte vi kan, kjenner føttene mot gulvet, puster, øver oss på å være her-og-nå, kjenner kroppen. Klienter kan oppleve ro, tilstedeværelse; de kan si: dette var godt, det er lenge siden jeg har brukt tid på å gjøre noe så sakte, jeg kjenner det i hele kroppen, jeg kjenner meg selv. De får lyst til å ta tiden tilbake, får lyst til å kjenne seg selv i relasjon til sine omgivelser, lyst til å bestemme farten selv.

La oss ta livet tilbake og gi angsten den plassen den fortjener.